Betenkningstid

Det er skummelt med betenkningstid. Man kan være opptatt av noe, eller bestemt om at man vil noe, men er man lenge nok vekk fra det eller uten det, og får tid til å tenke, kan man begynne å lure eller undre seg om "er det virkelig dette jeg vil?"

Det enkleste er å bare sette seg ned, lukke øyne og ører og forsvinne inn i en annen verden. Glemme det man gjorde, og starte med noe nytt. 

Ofte har jeg tenkt på å avslutte alle "kontrakter", ta frem teltet og soveposen, og stikke av inn i skauen, verken se meg tilbake eller tenke mer på det jeg forlater.

Man da er man igjen inne på dette med å være uten eller borte fra noe, kan også være en tanke, så vil man begynne å spørre seg selv "er det virkelig dette jeg vil?"

Back to square 1. 

Man må vel bare finne seg noe å gjøre, være sikker på at det er dette man vil, og gjøre det hele tiden.

Horer, sier jeg

Snipere er horer. Jævla pingler. Alle som spiller snipere i Black Ops 2 er horer. I en fair fight taper dere, og det er vel derfor dere er horer som bare sniper.

Besøk

På skolen har vi fått en oppgave som skal innebære aktiviteter og lignende fra to fag; gym og naturfag. Vi skal da, i de gruppene vi er inndelt i i klassen, dra ut til en av de barnehagene vi var i praksis i, og utføre denne oppgaven.

Idag var jeg og de andre på gruppen min på besøk i den barnehagen jeg var i praksis i. Der snakket vi med barna og fortalte hva som skal skje på mandag. Da skal vi gå en tur til skogen, tenne bål, mekke grønnsakssuppe, ha en rebus, en stafett og et klatretau/nett som barna kan boltre seg i.

Uansett, da jeg var på besøk idag spurte barna om jeg kunne være der idag, så tenkte jeg "hvorfor ikke?", og ble der til stengetid.

Jeg har savnet å være i den barnehagen helt siden jeg var ferdig i praksis. Herlige ansatte og fantastiske unger. Og med blå himmel og sol ble jo det hele enda bedre. 

Vi lekte Stiv heks, Haien kommer, gjemsel, vi snakket om bursdager, McDonalds, jeg fikk en time hos "frisøren", løfta ungene opp ned, eller snurra de rundt. (Det er forresten ekstremt morsom å se på barn som er svimle og holder på å tryne og kræsje i alt).

Fantastisk, rett og slett.

Med mangel på bedre journalistikk

(Bilde: Dagbladet.no)

Så skriver jeg om det som kanskje virker som er way out there. Men like godt noe som er litt for godt innbakt i livene våre. Denne natten brukes til Oscarutdelingen. Hvorfor det kalles Academy Awards vet jeg ikke men har skjønt at det er relativt stor prestige å få en av disse statuene.

Hvorfor?

Det kan du ikke spørre meg om. Men det er vel som alt annet. Et mål om oppmerksomhet. Selv om de færreste tørr å innrømme det så er vi vel over gjennomsnittet glad i det som vi omfavner oss. Vi liker å bli sett, satt pris på og føle oss verdsatt. Noe som i seg selv ikke er så dumt. Jeg jo glad i det selv. Kan vel karakteriseres som litt over gjennomsnittet glad i å vise meg på en scene eller blandt folk.

Et rop etter hjelp?

Nei. Tror ikke det dessverre. Drar unnskyldningen om at det ligger i blodet. Det er sånn jeg er skapt. Med en trang til å gjøre noe.

Men apropo grining og oppmerksomhet. Det er i natt det skal gjøres.

Legger ved en video til oppmerksomhets søkende sjeler.

Cheers - Yngve

Ellers har jeg det bra

Jobber med en oppgave i pedagogikk per akkurat nu (ja, faktisk i skrivende øyeblikk. I skrivende øyeblikk, sier du? Jesus Christus, du multitasker jo, mann! Fiii faen!), og jeg leser meg opp på teorier i den ene pensumboken. Den er skrevet av ei berte fra Østlandet et eller annet sted. Mitt poeng, som jeg straks kommer fram til, er at hun bruker ordet "sjøl". Jævlig mye... Jeg hater ordet "sjøl". Ordet "selv", det er helt greit, men "sjøl"...
  Jeg brekker meg litt hver gang jeg leser det. Ikke for å være nedlatende til folk som bruker det ordet, men jeg syns det er et jævlig schtögt ord. 

Ellers har jeg det bra.

Mening, mål, egobevaring og digresjon

Noen ganger sitter jeg og undrer på om det jeg gjør virkelig er det jeg vil gjøre. Ta f. eks. førskolelære. Jeg liker å jobbe i barnehage, og å være med barn, men førskolelærerutdanningen er egentlig lite attraktiv. Som suger, for det er jo det jeg vil bli. Førskolelærer.
  Og så dette med jenter. Det er to jenter i klassen jeg liker, men som jeg ikke føler noe for. Det er ikke noe magi der, jeg bare føler at det hadde ikke gjort meg noe om en av de sa "hei, Per, skal vi bli sammen?", eller "jeg liker deg". Da hadde jeg vært sånn, okey, kult, let's go. Det er også en jente på Kiwi'n som er ganske søt, og som reduserer IQ'n min til 12 hver gang hun smiler. Hun smelter meg og får meg til å føle meg retardert. 

WTF, mate!?

Hva er det som gjør dette? Hvorfor skjer dette? Går vi tilbake til utdanningen, så vil jeg legge til at jeg har blitt helt bryderiløs. Jeg gir egentlig fullstendig faen i hele greia, jeg bare er der for å ikke være asosial, og for at det skal være en god grunn for meg å beholde de pengene Lanekassen har gitt meg, litt til.

Hvorfor er jeg sånn? Har jeg alltid vært sånn? Har jeg blitt en ny meg selv? Er det bare en fase? Kommer jeg for alltid til å gi faen som dette? 

Hadde bare studielivet vært som i Accepted. Da hadde jeg skulle studert digresjon.

For å digrere litt, digresjon må være noe av det kuleste som finnes.

Hvordan en samtale kan gå fra å handle om dårlige behandlede dyr til beste band på kloden til bestefedre som sitter i rullestol og kler seg i tights og har neglelakk på...

Enhver slik samtale mellom mennesker fascinerer meg. Impulsive påminnelser og tanker som kan endre en samtale så drastisk at man kan ende opp med å glemme hva man i det hele tatt begynte å snakke om.