Med mangel på bedre journalistikk

(Bilde: Dagbladet.no)

Så skriver jeg om det som kanskje virker som er way out there. Men like godt noe som er litt for godt innbakt i livene våre. Denne natten brukes til Oscarutdelingen. Hvorfor det kalles Academy Awards vet jeg ikke men har skjønt at det er relativt stor prestige å få en av disse statuene.

Hvorfor?

Det kan du ikke spørre meg om. Men det er vel som alt annet. Et mål om oppmerksomhet. Selv om de færreste tørr å innrømme det så er vi vel over gjennomsnittet glad i det som vi omfavner oss. Vi liker å bli sett, satt pris på og føle oss verdsatt. Noe som i seg selv ikke er så dumt. Jeg jo glad i det selv. Kan vel karakteriseres som litt over gjennomsnittet glad i å vise meg på en scene eller blandt folk.

Et rop etter hjelp?

Nei. Tror ikke det dessverre. Drar unnskyldningen om at det ligger i blodet. Det er sånn jeg er skapt. Med en trang til å gjøre noe.

Men apropo grining og oppmerksomhet. Det er i natt det skal gjøres.

Legger ved en video til oppmerksomhets søkende sjeler.

Cheers - Yngve

Ellers har jeg det bra

Jobber med en oppgave i pedagogikk per akkurat nu (ja, faktisk i skrivende øyeblikk. I skrivende øyeblikk, sier du? Jesus Christus, du multitasker jo, mann! Fiii faen!), og jeg leser meg opp på teorier i den ene pensumboken. Den er skrevet av ei berte fra Østlandet et eller annet sted. Mitt poeng, som jeg straks kommer fram til, er at hun bruker ordet "sjøl". Jævlig mye... Jeg hater ordet "sjøl". Ordet "selv", det er helt greit, men "sjøl"...
  Jeg brekker meg litt hver gang jeg leser det. Ikke for å være nedlatende til folk som bruker det ordet, men jeg syns det er et jævlig schtögt ord. 

Ellers har jeg det bra.

Mening, mål, egobevaring og digresjon

Noen ganger sitter jeg og undrer på om det jeg gjør virkelig er det jeg vil gjøre. Ta f. eks. førskolelære. Jeg liker å jobbe i barnehage, og å være med barn, men førskolelærerutdanningen er egentlig lite attraktiv. Som suger, for det er jo det jeg vil bli. Førskolelærer.
  Og så dette med jenter. Det er to jenter i klassen jeg liker, men som jeg ikke føler noe for. Det er ikke noe magi der, jeg bare føler at det hadde ikke gjort meg noe om en av de sa "hei, Per, skal vi bli sammen?", eller "jeg liker deg". Da hadde jeg vært sånn, okey, kult, let's go. Det er også en jente på Kiwi'n som er ganske søt, og som reduserer IQ'n min til 12 hver gang hun smiler. Hun smelter meg og får meg til å føle meg retardert. 

WTF, mate!?

Hva er det som gjør dette? Hvorfor skjer dette? Går vi tilbake til utdanningen, så vil jeg legge til at jeg har blitt helt bryderiløs. Jeg gir egentlig fullstendig faen i hele greia, jeg bare er der for å ikke være asosial, og for at det skal være en god grunn for meg å beholde de pengene Lanekassen har gitt meg, litt til.

Hvorfor er jeg sånn? Har jeg alltid vært sånn? Har jeg blitt en ny meg selv? Er det bare en fase? Kommer jeg for alltid til å gi faen som dette? 

Hadde bare studielivet vært som i Accepted. Da hadde jeg skulle studert digresjon.

For å digrere litt, digresjon må være noe av det kuleste som finnes.

Hvordan en samtale kan gå fra å handle om dårlige behandlede dyr til beste band på kloden til bestefedre som sitter i rullestol og kler seg i tights og har neglelakk på...

Enhver slik samtale mellom mennesker fascinerer meg. Impulsive påminnelser og tanker som kan endre en samtale så drastisk at man kan ende opp med å glemme hva man i det hele tatt begynte å snakke om.