Old

Når kveldsmørket siger inn på en dag. En kan kjenne bare mørket legger seg som et lokk på verden. Lysglimt sendt fra utenkelige avstander begynner som smått å titte frem. De danner formasjoner som vi kan gjenkjenne i levende gjenstander. Avstanden setter ting i perspektiv. Det perspektivet danner en mening for mange. En kan søke langt om lenge, nært og fjernt. Etter så mange meninger. Men en sitter alltid igjen med det som er her. Det som en har konkret. Selv om mange lys slokner er det mange som tennes rundt om i verden. Forandringer er en del av livet. En må lukke opp vinduet for muligheter, gripe, velge blandt de. En retning ut i livet som en kanskje finner ut at ikke helt passer meg. Men da har en jo iallefall fått bekreftet det. Ting er ikke alltid slik de ser ut. Det er forskjell på innsiden og utsiden. Utsiden trekker det til seg men uten noe på innsiden så skapes det ikke følelser, tanker og kjærlighet. En kan strekke så lenge etter hånd og når man minst venter det og mest trenger det dukker det opp ei allminnelig hånd for mange men ei hånd som for deg er den rette.